R I P - My love for you will never die
Vip
2001 23. August - 2008 30.
January
Kurs:
Klikker-kurs (Ulvehiet)
Valpeutviklingskurs (Torleif Lundqvist hundekurs)
Grunnkurs (Torleif Lundqvist hundekurs)
Videre hverdagstrening (Torleif Lundqvist hundekurs)
Språk-og passeringstrening (Torleif Lundqvist hundekurs)
30. Januar 2008
Farvel min elskede, elskede venn.
Tilgi meg...
Tilgi meg for at jeg ikke fant en annen utvei for deg.
Hvordan vet man at man har gjort rett? Hvordan kan jeg vite det? Har du det bra
nå jenta mi? Slipper du å være redd der du er?
Hva var det som gjorde deg så engstelig? Hadde jeg bare kunnet hjulpet deg med
noe! Jeg finner i alle fall i dag en slags trøst i at jeg
virkelig gjorde alt jeg kunne for å gi deg ett bra liv. Jeg var så uendelig glad
i deg, og jeg savner deg så mye at jeg ikke får puste...
De siste dagene vi fikk sammen ble veldig fine, selv om det var en forferdelig
følelse å vite at nå er det slutt.
Vi koste oss i skogen, to dager på rad, i flere timer hvor du fikk gjøre akkurat
det du hadde lyst til - alle de tingene du elsket å gjøre...
Da onsdagen kom tok vi bare en kortere luftetur i skogen. Jeg var helt kvalm...
Kunne ikke fatte at dette skulle bli siste turen våres.
Du var så glad og fornøyd - ante ingen ting. Da vi kom hjem fikk du en grillet
kylling, som du spiste mens vi lå i sofaen. Etterpå sovnet du, mett og tilfreds,
på fanget mitt.
Og sånn satt vi...i flere timer - helt til telefonen ringte og vetrinæren stod
utenfor. Morten gikk ut og snakket med han og kom tilbake med en beroligende
sprøyte.
Tanken var å sette den selv på deg mens du slappet av på fanget mitt. Men du
skjønte fort at nå var det noe på fare.
Ikke det at jeg tror du skjønte HVA som skulle skje, men du skjønte at NOE
skulle skje - du var jo så var for sånt...
Det var helt grusomt å holde deg mens Morten satte sprøyten i låret ditt. Jeg
prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig, for din skyld.. det var helt
forferdelig.
Og værre ble det da du ikke ville legge deg ned, men kjempet i mot det som
skjedde i kroppen din. Til slutt kom vetrinæren, og sa at nå var tiden kommet.
Du prøvde å gjemme deg under stuebordet, men jeg måtte hente deg frem - å
stakkars, stakkars deg!! Jeg la deg i sengen din, satt foran og
klappet deg på hodet, Morten satt ved siden av deg - dyrlegen satt den siste
sprøyten i bakbenet ditt - jeg tror ikke du enset at han var der..
Det tok bare noen få sekunder så var du borte... Jeg skjønte det ikke en gang..
"Er hun borte? ER HUN BORTE?!!" Å vip, hvis du bare visste hvor vondt dette var
for meg!
Tilgi meg! Tilgi meg!! De nydelige brune øynene dine.. alt livet var slukket..
borte for alltid... Jeg måtte gå ut mens de la deg i plastsekken... Seks år fikk
vi sammen.
Så tomt det er når du er borte! Jeg kan enda kjenne følelsen av den myke pelsen
din, å legge hodet inntil deg og kjenne varmen fra deg. Du var så god Vip.
Så snill og god mot ungene, jeg vet du var veldig glad i de.. Men hvorfor ble du
så redd fremmede? Hva var det som skremte deg når vi gikk tur?
Hva var det som sakte men sikkert forandret deg? Selv om jeg aldri har vært redd
for at du skulle gjøre oss noe, kunne vi ikke lenger ta sjansen på
at du aldri skulle gjøre noe mot andre - i frykt og angst.. Jeg vet at du ikke
ville skade noen, men jeg så hvor usikker og redd du kunne være, tenk om du en
dag ble så redd at du følte du måtte forsvare deg? Men hvordan vet jeg at jeg
gjort det rette..... Noen fortalte meg at etter døden venter noe annet - noe
bedre.
Jeg har prøvd å forestille meg at du er 'ingenting' - alle sier "nå merker hun
ikke mer" eller "hun merker jo ingenting nå..." - men jeg klarer bare ikke å
forestille meg INGENTING!
Derfor håper jeg du nå er på "den andre siden", at angsten din og alt det du var
redd for er borte - at du kan leke og kose deg uten å være redd..
og at du tilgir meg for at du måtte forlate oss så altfor, altfor tidlig. Du
stolte på meg. Og så gjorde jeg dette mot deg! Hvordan kunne jeg gjøre det?
Jeg skal love deg èn ting i alle fall - det tok forferdelig lang tid å ta denne
avgjørelsen.
Jeg har grått nesten hver dag i over ett halvt år - og lurt på hvordan, hvorfor,
når.. aldri.. men nå er det altså gjort. Du er borte. Jeg har gjort det. Tilgi
meg....